Kapittel 19
Baliander
Jade og vennene hennes har gått i en lang stund når de plutselig kommer til et veikryss der veien deler seg i flere retninger.
«Baliander holder jo til i vest, men hvilken vei er vest tro?» Jo-Jo kikker spørrende på jentene.
”Jeg leste en gang om at alle har et indre kompass. Hvordan er det nå det var igjen?” Jean tenker seg om et øyeblikk. «Jo, nå har jeg det! Vi lar en arm peke ut fra kroppen og snurrer rundt så fort vi kan, samtidig som vi tenker på vest. Deretter stopper vi samtidig og ser om vi peker i samme retning.”
Jean strekker ut armen og viser de andre hvordan det skal gjøres. De blir enige om å prøve det. Rundt og rundt snurrer de, før de blir enige om å stoppe samtidig. Etter at de har stoppet, viser jentenes arm i samme retning, mens Jo-jos arm viser i motsatt retning.
”Da virket det altså ikke.” Jean er skuffet. ”Hva gjør vi da?”
”Jeg synes det virket helt glimrende jeg.” Jo-Jo ler. ”Dere skjønner, jeg tenkte på øst.”
”Men da stemmer det jo!” Jade blir glad. ”Da går vi i den retningen vi jentene peker. Det må jo da være vest.”
De trasker således bortover i retning mot vest helt til de kommer til et fjell. Mens de står og lurer på hvordan de skal komme over fjellet, hører de plutselig musikk i det fjerne.
”Hvor kommer den lyden fra?” Jo-jo speider rundt for å se hva som lager musikken.
Den blir stadig sterkere og sterkere og snart ser de flere hundre tresko i alle de vakreste farger komme marsjerende i par på to og to fra alle kanter. Treskoene danner en ring rundt Jo-Jo og jentene og marsjerer rundt dem en stund før et par røde tresko kommer inn i ringen. De har med en brev fra Annabelle. Jade bøyer seg ned og løfter opp brevet og begynner å lese.
”Siden dere på tross av hastverk med å finne en prins, tar dere tid til å hjelpe solene, vil dere bli forært en gave. Deres godhet blir her belønnet med hvert deres par tresko, og det er ikke hvilken som helst type tresko. Disse kan gå opp langs vegger og langs tak. De fungerer like godt på vann som til lands, men kun innenfor den 2. dimensjon. Dere kan velge dere hvert deres par i den fargen dere liker best.”
”Det var en fin gave!”
Jade tar på seg det røde paret som kom med brevet og beskjeden. Treskoene er så store at hun kan ha de vanlige skoene sine oppi. Jo-Jo velger seg et par blå tresko og Jean tar noen gule. De takker så for gaven. Alle de andre treskoene som ikke ble valgt marsjerer videre, samtidig som de spiller musikk. Snart hører de dem kun svakt i det fjerne før de forsvinner helt og blir borte.
Jo-jo og Jean har nå også fått på seg sine tresko og de er klare til å fortsette ferden. Det er nå mulig for dem å spasere rett opp fjellveggen, uten noen større anstrengelser. Snart står de på toppen av fjellet og skuer utover et stort og vakkert landskap. Det er svært frodig og flott. En foss som kommer ut av fjellveggen spruter deilig friskt vann rundt seg, før den fosser nedover fjellveggen og går over i en elv som renner helt ned til fyrstepalasset. Jo-Jo går bort for å drikke litt vann, men klossete som han er, snubler han og faller ut i fossen.
”Hjelp!”
Først blir han redd, men så oppdager han at treskoene gjør at han ikke ramler gjennom vannet. I stedet sklir han nedover fossen som om den skulle vært en sklie.
”Dette var artig!”
Han roper opp til jentene som fortsatt står oppå fjellet. Han er nå helt nede på elven og kan spasere oppå vannet nedover elven. Jentene som til nå ikke har sagt et ord, begynner å le og så gjør de det samme. Jo-Jo begynner å gå opp langs strømmen igjen helt til jentene har tatt han igjen. Deretter går de alle tre på vannet nedover elven. Snart er de ved inngangen til fyrstepalasset.
”Hva gjør vi nå?” Jade ser på de andre. ”Vi kan vel ikke bare banke på og be om at solene får tilbake nøkkelen sin.”
”Jo, jeg tror at det er nettopp det vi skal gjøre.” Jean ser tankefull ut. ”Jeg tror det beste vi kan gjøre er å få han til å gi nøkkelen tilbake til solene selv. Det er viktig at han innser at det han har gjort er galt. Hvis vi tar nøkkelen fra han, så vil han bare bli bitter og det kan gå utover alle i Zoolandia.”
”Det er sant.» Jade nikker.
”Det er vel og bra det,” legger Jo-jo til, ”men tror dere virkelig vi kan få han til å gi fra seg nøkkelen frivillig? Det er jo den som har skaffet han den rikdommen han har!”
”Jeg tror at hvis han selv opplever hvordan det er å ikke ha fritt tilgang til vann, slik som de har det i øst, nord og syd, så ville han endre mening. Jeg tror nemlig at ingen egentlig er onde, men at det er i mangel på forståelse at noen iblant handler i egoistiske meninger. Jeg synes vi skal gi han en sjanse til å forandre seg.”
”Men hvordan skal vi klare å forandre han?” Jo-jo vil ikke helt gå med på at det er så enkelt.
”Vi banker på døren og så får vi se.” Jean hørtes tøffere ut enn hun egentlig følte seg.
”Jeg håper vi gjøre det riktige.” Jades tanker går til de tusende skremmende individene som Bamse Far snakket om. Hun skal til å minne Jean på dem, men opptager til sin forskrekkelse at Jean allerede har banket på.
”Hvem er det som banker på min dør?” De hører en mørk stemme inne fra palasset.
”Det er de tre dimensjonsvandrerne som er på jakt etter solnøkkelen!” Jean prøver å gjøre stemmen mørk og kraftig.
”Solnøkkelen!” Døra blir revet opp i en så stor fart at Jean skvetter og ramler bakover på rumpa.
Ut kommer en underlig skapning som ser ut som en blanding av hummer og kanarifugl. Den har like mange farger som en papegøye, men fargene er grumsete og konfuse og glir over i hverandre uten noe klart skille. Dessuten har den klør slik som hummeren, samtidig som den går på to ben.
”Solnøkkelen! - Den får dere aldri!” brøler Baliander og prøver å se så sint ut som han bare kan.
”Så mange farger du har.” Jean er rolig og reiser seg opp igjen. ”Du er jammen heldig.”
Jo-Jo, som har mest lyst til å løpe sin vei, ser rart på Jean. «Det var da en underlig ting av Jean å si!", tenker han for seg selv.
”Heldig – jeg?” Kanari-hummeren ser på Jean. ”Det er du den første som noen gang har sagt. De fleste sier at jeg bare er stygg og dum.”
”Stygg og dum, nei det er du vel ikke.” Jean rister på hodet. ”Vakker kan jeg jo se at du er, og jeg er sikke på at du er intelligent også.
”Nå ser man det.” Kanari-hummeren blir fort litt vennligere. ”Jeg heter Baliander. Ingen har vært så hyggelig mot meg før. Det må belønnes. Kom nå inn i mitt fyrstepalass.”
Jade og Jo-Jo tar et skritt bakover.
”Nå kommer Jean til å få oss fanget!” Jo-jo sier ingen ting, men tenker sitt.
”Takk for gjestfriheten!”
Jean gir tegn til Jade og Jo-jo at de skal følge etter henne. De andre er engstelige, men siden Jean virker så rolig så tusler de inn etter henne.
”Så fint du har det her!» Jean kikker seg rundt i palasset. ”Her må det da være plass til mange.”
”Det er bare meg som bor her.” Baliander bøyer hodet. ”Det er ingen lenger som vil snakke med meg.”
”Men hvorfor ikke det?” Jade føler seg litt mer tøff etter at hun hører at det ikke bor noen flere der.
”Alle sier at jeg er så slem.” Baliander sukker.
”Men er du det da, slem altså?” Jo-Jo kaster seg nå også inn i samtalen.
”Litt!” Baliander nikker. ”Men det er fordi ingen liker meg. Man kan bli slem av sånt.”
”Var det derfor du tok solnøkkelen, for å få litt oppmerksomhet fra de andre i Zoolandia?”
”Ja, og så for å ha et fint sted å bo når jeg ikke har noen venner.”
”Men er det noe glede her i fyrstepalasset, når du ikke har noen å snakke med og hvor er forresten alle de som viser seg i vinduene noen ganger? Jo-Jo ser spørrende på Baliander som bøyer hode.
”Nei, jeg skulle gjerne ha byttet alt mitt gods og gull mot venner og familie. De i vinduene er bare plakater med bilder av individer som kommer fram når jeg trekker i en snor.”
”Men hvorfor ser de så skremmende ut?” Jade puster nå lettet ut og ler litt av hele greia.
”Jeg vet ikke helt.» Baliander løfter de store hummerklørne i været. «Men jeg tror jeg bare syntes at de virket litt morsomme.»
”Jeg vet hvordan du kan beholde palasset ditt og samtidig ha mange venner å fylle det med.” Jean smiler lurt. ”Men det krever at du gir nøkkelen tilbake til solene.”
Baliander tenker seg litt om. ”Nei, sier han omsider. «Da har jeg ingen ting igjen.”
”Har du noen gang vært uten vann?” Jean gir seg ikke så lett.
”Nei, hvordan det?” Baliander ser forvirret ut.
”Da synes jeg du skulle prøve det.” Jean har en ide. ”Hvis du løper rundt fyrstepalasset helt til du ikke klarer mer fordi du er så tørst, så skal jeg stå her med et glass vann i hånden.”
”Hva er det godt for?” Baliander forstår ikke.
”Det skal jeg vise deg senere.” Jean er bestemt i stemmen. ”Hvis du vil ha venner, så må du stole på meg.”
”Ok. Baliander nikker. ”Jeg skal gjøre som du sier, men du får ikke solnøkkelen.”
”Det er en avtale.” Jean tar et glass med vann med ut og Baliander begynner å løpe rundt palasset.
Jade og Jo-Jo teller rundene. En og to og tre også videre. Etter etthundreogtreogsytti runder er Baliander så sliten at han ramler sammen og spør om å få vannglasset.
”To runder til, så skal du få det.”
Jean holder opp glasset. Baliander kaver seg opp på beina og tar en runde til. Da er an så sliten at han ikke lenger klarer å stå på beina, så han faller sammen igjen.
Jade og Jo-jo kikker litt forundret på Jean. De lurer på hva hun holder på med, men velger å ikke si noe.
”Nå må jeg ha vann!” Baliander begynner å bli irritert.
”Du har jo fortsatt en runde igjen!” Jean rister på hodet.
”Nei, det klarer jeg ikke.” Nå er Baliander sint. ”Gi meg vannet nå.”
”Nei! Jean rister på hodet igjen. ”Du har en runde igjen.”
”Gi meg vannglasset, du slemme pike.” Baliander roper så høyt han kan. ”Nå er jeg så tørst at jeg bare må ha vann. Hvordan tror du jeg vil ha deg som venn, når du er så slem og nekter meg vann?”
Idet samme går det opp for Baliander at det er jo nettopp det han selv har gjort mot alle i Zoolandia. Han har nektet alle vann og da er det jo ikke noe rart at de ikke vil være venn med han. For første gang går det virkelig opp for han hva han har gjort. Han ser sin ugjerning fra andre siden. Smerten som går igjennom Baliander, er så sterk at den utløser noen store tårer som renner nedover kroppen hans. Hver tåre vasker fargene på kroppen hans og når han har grått vel og lenge er alle fargene blitt renset og skinner nå klart i lyset fra den store oransje solen.
”Så vakker du er blitt!” Jade kikker beundrende på de flotte fargene. ”Fargene dine er blitt så klare at vi nesten kan speile oss i dem.”
Baliander sier ingen ting. Han stikker bare kloen i lommen og tar opp den oransje solnøkkelen og gir den til Jean. Jean gir han nå vannglasset og han drikker det, men hun tar ikke imot nøkkelen.
”Den kan du gi til solene selv.”
Baliander tar nøkkelen og løfter den mot himmelen. Da er det akkurat som om den store oransje solen tar en arm og sender ned for å hente den. Noen sekunder senere ser de at solene glir fra hverandre og blir til en mindre rød og en mindre gul sol istedenfor den store oransje.
Jade synes hun ser at begge solene smiler og nikker til dem. Så ser hun plutselig en oransje nøkkel komme seilende ned og lander i hånden hennes. En liten lapp henger ved nøkkelen. Jade leser den høyt.
”Denne er som takk for hjelpen.” Jade smiler og bukker foran solene. ”Tusen takk.”
Idet samme hører de et voldsomt sus fra både øst, nord og sør. Og de ser at det er alle dyrene i Zoolandia som kommer fra alle kanter. Det har nå begynt å regne igjen, og alle vil komme for å takke Jade og vennene hennes.
I det de får øye på Baliander så stopper de et øyeblikk. De hadde jo håpet at han var borte for alltid.
”Kom og hils på vår alles nye venn Baliander!” Jean legger en arm rundt kanari-hummeren. ”Han har gitt nøkkelen tilbake til solene.”
”Det er jo fint.” Bamse Far fortsatt litt skeptisk.
”Baliander forstod ikke helt konsekvensene av hva han gjorde da han tok nøkkelen. Gi han en sjanse til!”
Baliander bøyer hode. ”Jeg er så lei for det. Kan dere tilgi meg?»
Hele fyrstepalasset og alt det grønne i vest gir jeg tilbake til alle i Zoolandia. Slik at det kan være til glede for alle.”
”Det er jo vel og bra, men hva med alle de skumle individene som ofte kikker ut av vinduene?
Alle kikker nå opp mot vinduene. Da går Baliander innenfor døren og drar i en snor. I det samme kommer en haug med skumle ansikter til syne i vinduene.
”Bøøø!” sier han på skøy.
Da må alle le. Enkelte ler slik at de nesten ikke klarer å stå på bena.
”Er det dette vi har vært så redd for så lenge?” Bamse Mor holder seg på magen av latter.
For å prøve å gjøre opp for seg ber Baliander alle dyrene i Zoolandia med inn i fyrstepalasset og der holder han fest for dem alle. Han sparer ikke på noe. Fyrverkerier og all verdens goder disker han opp med. Nå kan han liksom ikke få gjort nok for de andre. Pappe og Kanari ser beundrende på de nye flotte fargene til Baliander. Han minner litt om dem i utseende. Siden han er en blanding av hummer og kanarifugl.
”Du kan være en del av familien vår.” De gir Baliander en klem og han begynner å gråte av takknemlighet. Endelig er det noen som vil være venner med han og til og med familie. Alt han klarer å få frem er «tusen takk».
Jade, Jean og Jo-jo får selvfølgelig sover over i palasset. De får til og med låne det ene tårnet i palasset. Her synker de sammen etter en lang dag og våkner ikke før tidlig neste morgen.