Kapittel 16
Luftballongen
Jo-jo våkner først. Han reiser seg opp og ser at døren opp til spiret i tårnet er åpnet. Han vekker jentene og de går alle helt opp i spiret. Der står de og ser utover dalene.
”Hvordan kommer vi oss videre,” spør Jo-jo. ”Vi får gå ned og si adjø til de andre. Kanskje noen av dem vet hvordan vi kan komme oss til Labyrinten i den gule dimensjonen.
”Nå har vi bare fem dager igjen til å finne prinsen,” Jean ser på klokken sin.” I dag er det den 9.juni.
”Vent litt,” sier Jade plutselig. ”Dere husker hva som skjedde da vi tok den røde stenen ut av den røde nøkkelen og satt den i ringen. Da fikk vi jo luftballongen til transportmiddel. Tror dere det går denne gangen også?”
Hun tar frem den oransje nøkkelen og tar ut den lille oransje stenen og setter den i den største ringen.
Idet samme kommer det frem propeller på alle treskoene og vinduene glir opp. De kjenner alle tre at de blir dratt ut og opp i luften. Samtidig ser de at de har fått paraplyer i hendene som snurrer rundt som propeller. Heldigvis husket Jade skrinet med alt gullverktøyet.
”Nå fikk vi ikke sagt adjø,” sier Jo-jo.
”De er alle nå så lykkelige at de nesten ikke kommer til å legge merke til at vi er borte, svarer Jean.
De tar tak i hendene til hverandre og snart er de over alle hauger.
”Se ned,” roper Jo-jo.
Alle ser ned. De er nå kommet inn i et nytt og ukjent landskap.
”Treskoene og paraplyene er blitt borte,” roper Jade.
Så sannelig. De andre ser også ned på bena og konstaterer at treskoene er borte. I det går opp for dem at de ikke lenger har de flygende elementene med seg, begynner de å falle i en voldsom fart mot en dam som ligger inne mellom noen trær. I det de nærmer seg vannoverflaten så sakner farten, og i det de treffer vannet er farten så lav at ingen av dem slår seg. De får seg i stedet en dukkert.
Halvfortumlet kaver de seg opp på land og rister det meste av vannet av seg. Samtidig ser de seg nysgjerrige om. Rundt dammen står noen trær.
Inntil det ene treet står det en fiskestang med snøret ut i vannet. På et skilt over fiskestangen står det: ”Fisk deg en gave i Visdommens Hav”.
”Dette ser spennende ut.” Jo-jo går bort og løfter opp stanga og haler inn snøret.
Opp av vannet kommer en liten boks. Jo-jo hekter den av kroken og åpner boksen. I det han løfter på lokket, gis det en speiling som gjør at det ser ut som det er tusen kopier av Jo-jo tilstede. Han setter fort på lokket igjen og det blir igjen bare en av han igjen.
”Jeg lurer på hva jeg skal med den gaven?” sier han.
”Den kan være god å ha i en skremmende situasjon. Det nok ingen som vil angripe oss hvis det ser ut som vi er så mange,” sier Jade. ”Nå er det din tur til å fiske en gave, Jean.”
Jean tar fiskestanga og kaster ut snøret. Hun venter litt og så haler hun det inn igjen, spent på hva som nå kommer opp.
Jo-jo putter boksen i lommen og går bort for å se hvilken gave Jean får.
Også Jean har fått en liten boks. Hun åpner den og i det samme kan hun høre alt Jade og Jo-jo tenker. Hun tror de snakker og kommer med innspill til det de tenker. Jo-jo og Jade ser forskrekket på Jean for de har ikke sagt noe. Da går det opp for dem at det er boksen som gjør at Jean kan lese tankene deres. Jean lukker fort boksen og nå kan hun ikke lenger høre de andres tanker.
”Det var en underlig gave,” sier Jade,” jeg lurer på hva jeg har i vente.”
Hun går bort og slenger snøret uti. Ikke lenge etter har også hun en liten boks i hendene.
”Jeg tør nesten ikke åpne den,” sier hun og løfter forsiktig på lokket.
I det hun åpner den, kommer et voldsomt lys ut av den. Det er så sterkt at de alle blir blendet. Jade setter lokket tilbake på plass.
”Fin å ha i mørket,” sier hun og putter boksen i lommen.
Med hver sin boks i lommen setter de fiskestangen tilbake på plass og fortsetter ferden. Lenger bort i horisonten ser de noe stort og gult. De setter kursen dit og ikke lenge etter står de ved inngangen til en gule labyrint. Utenfor står det parkert en knall gul bil som minner om en boble. En runding med fire hjul. Det er ingen håndtak på døren. Jo-jo går bort til bilen. Jeg vil gjerne åpne den døren tenker han. I det samme åpner døren seg.
”Det var jo rart,” sier Jo-jo høyt. ”Jeg tenkte at jeg ville åpne døren og så åpner den seg.”
De setter seg inn og lukker døren. Jean baki og Jade og Jo-jo foran.
”Men det er jo ikke verken ratt eller gasspedaler, eller noe annet å styre med,” sier Jo-jo forundret.
”Du åpnet jo døren med tankens kraft,” sier Jean. ”Kanskje vi kan styre den med tankens kraft også.”
”Vi kjører fremover,” tenker Jean og i det samme kjører de fremover.
”Dette går for fort”, tenker Jade. ”Vi må stoppe,” og så stopper de.
Alle tenker de forskjellig og et kaos oppstår. De kjører frem og tilbake, til høyre og venstre, uten å komme noe sted i det hele tatt. De klarer ikke å koordinere tankene fordi de ikke kan høre hva de andre tenker. Og hvis de sier høyt det de tenker så virker ikke tankens kraft.
”Du må åpne boksen din så du kan høre hva vi tenker,” sier Jade til Jean.
Jean åpner boksen og nå hører hun hva de alle tenker. Slik kan hun tenke noe som passer med tankene til Jo-jo og Jade. De blir enige om at Jo-jo stort sett skal tenke fremover og Jade skal tenke vekslende høyre og venstre. Jean som kan lese de andre tenker de samme som en av dem om gangen. Den tanken blir da sterkest og råder. Kommer en fare blir de alle enige om å tenke stopp. Etter en stund med trening på tankekjøring, føler de at de er blitt så samkjørte at de kan prøve seg på labyrinten.
”Fremover,” tenker Jo-jo. Jean hiver seg på den tanken og de kjører fremover og inn i labyrinten. Rundt går det i alle retninger. Innover og innover. Plutselig blir det helt mørkt.
De skvetter og Jean roper til Jade at hun skal åpne boksen sin, før de krasjer i en vegg. Jade som ikke kan se noe i mørket famler rundt i lommene og får til slutt tak i boksen. Hun åpner den og et voldsomt lys lyser opp hele labyrinten. De fortsetter å kjøre og begynner å nærme seg midten av labyrinten.
De kommer til en slags åpning midt inne i labyrinten. Der stopper de bilen og går ut. Jean som fortsatt ha boksen sin åpen, kan høre mange skumle tanker som seiler rundt der inne. De ser ingen, men kan føle et skremmende nærvær. Jean hører så mange tanker at det er vanskelig å skille dem fra hverandre, men hun forstår at det slett ikke er noen hyggelige tanker. Hun blir redd og får lyst til a sette på lokket på boksen, slik at hun ikke behøver å høre disse skremmende tankene, men hun forstår at det er viktig at hun hører dem, så hun gjør det ikke.
Det står en kiste der som de går bort til. I det samme de rører ved lokket, kommer ti svarte riddere på sorte hester til syne. Det ser ut som de kommer fra ingen steder. Jean forstår at det er de som har tenkt de tankene hun kunne høre. Det ser ikke ut til at ridderne har tenkt å la dem åpne kiste. Det er da Jo-jo forstår at det er hans tur til å åpne sin boks. Jo-jo finner boksen og letter på lokket. Nå finnes det tusenvis av kopier av Jo-jo. De hører et gisp fra de svarte ridderne før de setter avgårde på hestene sine.
”Disse gavene har vi virkelig hatt bruk for, sier Jade, som løfter fort på lokket av kisten. Oppi den ligger en gul nøkkel. Hun tar nøkkelen og setter lokket tilbake på plass på kisten. Jo-jo setter på lokket på boksen sin slik at han igjen blir til en og de setter seg alle tre i bilen.
Jade åpner den gule nøkkelen og tar den gule stenen ut og setter den i det tredje hullet på den store ringen. I det samme åpner det seg et stort hull til en tunnel i labyrinten og de kjører igjennom. Når de kommer ut på den andre siden, er de midt i den grønneste jungelen.