Kapittel 1
Sagnet om Isprinsessen
Historien om isprinsessen får hele klassen til å sitte musestille. Historielæreren er syk, så elevene har fått en vikarlærer. Han må være helt ny på skolen, for ingen har sett han før. Han er liten og ser litt underlig ut med sin grønne lue og sine store røde tresko, men han forteller klassen noen fengende sagn. I dag forteller han elevene sagnet om den forvunnede isprinsessen Isabelle, som ved å bli borte, fikk kongen og dronningen til å sørge så mye at hele kongedømmet frøs til is.
«Det var en gang en konge og en dronning som hadde alt de kunne ønske seg i kongeriket Liomsabella. De hadde et slott så stort og vakkert at ingen tidligere hadde sett maken. Det var 500 meter langt og 500 meter bredt, og i hvert av de fire hjørnene var det et tårn som var 50 meter høyt. Slottet var så lysende hvitt å se til at det nesten var gjennomsiktig. Lyset fra slottet lyste opp flere mil i omkrets, derav også byen Demitri som var den eneste byen i kongeriket Liomsabella.»
«Rundt slottet fantes en hage så utrolig vakker, at folk kom fra hele riket for å se den. Buskene var klippet slik at de så ut som ville dyr. En lignet en elefant, mens de andre lignet en tiger, en sjiraff, en løve, en krokodille, en flodhest og en delfin, samt mange flere. I enden av hagen gikk det en høy mur rundt hele eiendommen og utenfor muren fantes en femten meter bred vollgrav. Den var bygget for å beskytte kongefamilien mot eventuelle fiender. Den eneste inngangen som gikk inn til slottet var en bro som gikk fra utsiden av vollgraven og over til slottsporten. Denne broen var strengt bevoktet av riddere i skinnende rustninger som red på veldresserte hester. Femti mann byttet på å paradere rundt broen.»
«Kongefamilien hadde et hoff på over hundre personer som tok seg av hagen, kjøkkenet og ellers alt som trengtes å gjøres på slottet. I tillegg hadde de en hoffnarr som hadde som jobb å gjøre kongeparet glade, og en personlig rådgiver som hjalp dem hvis de trengte råd av ulike slag.»
«De hadde med andre ord alt en kunne ønske seg. Det vil si alt, bortsett fra det de ønsket seg aller mest, nemlig en arving. De hadde prøvd i flere år på å få en liten prins eller prinsesse, men uten hell. Befolkningen i Demitri hadde begynt å bli bekymret for hva som ville skje med kongedømmet, dersom kongen og dronningen ikke snart fikk en arving.»
«Nå hadde det seg slik at kongen hadde en yngre bror. Han bodde også på slottet. Dessuten hadde han giftet seg og fått en sønn, Prins Phillippe. Ifølge loven ville Phillippe arve tronen dersom kongen og dronningen ikke fikk en arving. Phillippes far var ikke populær slik som sin bror kongen. Han var en snobbete mann som behandlet både hoffet og innbyggerne i Demitri dårlig. Ingen likte han, og ikke engang dyrene ville omgås han. Dessverre så det ut til at også Phillippe hadde arvet sin fars dårlige egenskaper. Han var bare to år gammel, men allerede en bortskjemt gutt som var vant til å få viljen sin. Nei, befolkningen ville ikke ha han som tronfølger. Her måtte det hjelp til. Derfor utlyste de, sammen med kongen, en belønning til den eller de som kunne hjelpe kongen og dronningen til å få en tronarving.»
«Mange møtte opp for å prøve å hjelpe kongeparet. Det var kø utenfor slottet i ukevis. Flere kurer og råd ble fulgt, men til ingen nytte. Kongeparet var og forble barnløse. Da de til slutt hadde gitt opp håpet, banket det en kveld på hoveddøra til slottet. Hoffnarren gikk for å åpne, og utenfor stod en liten dame som ingen før hadde sett maken til. Hun hadde en hud som var så klar at den så ut som krystall. På hodet hadde hun en grønn alv-lue og rundt kroppen en diger kappe med hvit pelskrage. I den ene hånden bar hun en lykt og i den andre en kurv. På bena hadde hun røde tresko.»
«Hoffnarren tok henne med inn. Hun snakket med en krystallklar, syngende stemme og presenterte seg som Annabelle. Da de spurte hvor hun kom fra, smilte hun bare og sa hun var kommet fra De Vises Land for å hjelpe en konge og en dronning i nød. Hun åpnet således kurven sin og tok ut to reagensrør, ett med en kongeblå væske og ett med krystallklar is. Hun hadde også en liten kurv med bitte små røde jordbær, et større gull-eple, en gull-hammer, en gull-saks, samt en liten gull-boks som inneholdt to gullringer. Nå blandet hun den blå væsken med den klare isen. Isen smeltet, og hun lot dronningen drikke det.»
«Kongen og dronningen fikk så beskjed om å spise et lite rødt jordbær hver kveld før de la seg, helt til det ikke var flere jordbær igjen. Gull-eplet, hammeren, saksen og ringene skulle de passe godt på slik at ingen andre fikk tak i dem. Det fulgte også med tre store hvite brev som var forseglet med et gullstempel. Det første brevet skulle de åpne med gull-saksen den dagen barnet ble født. De to andre måtte de under enhver omstendighet ikke åpne før det føltes helt nødvendig. Deretter hørte de det blafre i gardinene borte ved vinduet og snudde seg for å se. Da de snudde seg tilbake, var den fremmede damen borte.»
«Kongen og dronningen gjorde som de ble bedt om. De spiste et lite rødt, jordbær hver kveld, til det ikke var flere jordbær igjen. Ett år senere ble den lille prinsessen deres født. De kalte henne Isabelle, som betydde «av is» på deres språk, fordi hun hadde en hud som var så klar at den så ut som is. Den samme dagen tok kongen det første brevet ut av familiens safe. Han tok gull-saksen og brøt forsiktig gullforseglingen. Deretter tok han ut brevet med gull-kanter rundt hele og leste høyt.»
«Piken er en gave fra De Vises Land. På den 18. fødselsdagen sin må hun spise royal-eplet. Royal-eplet er av plattina og ligger inne i gulleplet. Gull-eplet må knuses av gull-hammeren, men kun en ekte prins med blått blod kan sette nok fart på hammeren til at gull-eplet knuses. Det er derfor viktig at hun finner sin prins før hun fyller 18 år. Om gull-eplet forblir helt og prinsessen ikke spiser royal-eplet innen klokken har slått 12 slag natten mellom 14. og 15. juni i det året hun fyller 18 år, vil prinsessen fryse til is. Kun en ekte prins, vil kunne knuse isen rundt henne i de neste 24 timene slik at hun kan spise royal-eplet. Etter kl. 24 dagen etter hun fyller 18, vil ingen noen gang klare å knuse isen rundt henne og hun vil forbli en isprinsesse for alltid. Tronen vil da arves av neste i arverekken. Fram til sin 18. bursdag vil prinsessen ha krystallklart blod, men etter at hun har spist royal-eplet vil hun få blått blod som de andre kongelige i Liomsabella. Spises royal-eplet derimot av en annen person, vil slottet forsvinne ned i vollgraven og bli borte for alltid. Ingen vil imidlertid klare å knuse gull-eplet før på Isabelles bursdag i det året hun fyller 18 år.»
«Når prinsessen har fylt 17 år skal hun få utlevert ringene. Den minste ringen er av gull og har syv stener, en rød rubin, en oransje paliett, en gul omarin, en grønn smaragd, en blå safir, en indigo ametyst og en fiolett diamant. Den største ringen er også av gull, men den har kun syv hull hvor det skal plasseres like stener som på den lille ringen. Prinsessen må selv finne disse stenene. På veien vil hun møte sin prins, og når ringen er full av stener kan de gifte seg.»
Klokken ringer. Skoledagen er slutt.
”Å nei! Nå må jeg vente helt til i morgen før jeg får vite hvordan det går med Isprinsessen.”
Jade sukker høyt i det hun tar sekken sin og går ut av klasserommet. Jean og Jo-Jo venter på utsiden. De er alle 17 år og går på Paraplyen videregående skole. De tre har vært bestevenner siden førsteklasse. Skolen har fått navnet Paraplyen fordi den ser ut som en stor oppslått paraply.
Jo-Jo heter egentlig Jonathan, men jentene kaller han bare Jo-Jo fordi han alltid har en sølvgrå jo-jo i baklomma. Han har kort, rufsete rødt hår og alltid et stort smil. Han er eldst av tre brødre. Hans to yngre brødre pleier å erte han, fordi han alltid henger sammen med to jenter.
Jean har flettet det lange mørke håret sitt i en lang flette. Hun er enebarn og kommer fra en velstående familie. Jean er en intelligent jente, så foreldrene har store planer for fremtiden hennes.
Jade har langt lyst hår helt ned til rumpa. I enden krøller håret seg i noen store korketrekkere. Hun har veldig lys hud og krystallklare blå øyne. Siden begge foreldrene døde da hun var tre år gammel, bor hun sammen med sin tante, onkel og fetter som heter Philip. Philip er tre år eldre enn henne. De to er ikke så veldig gode venner. Hver gang Philip finner på noe galt, så får Jade skylden for det, og da låser tanten henne inne på loftet. Hun mistenker også at tanten og onkelen holder noe hemmelig for henne og har på følelsen av at det har noe med fortiden hennes å gjøre. Jade får mat og klær av tanten og onkelen, men ikke noe særlig mer. Hun savner varmen og omsorgen fra foreldrene.
Når Jade kommer hjem fra skolen denne dagen, opptager hun at det hopper frosker rundt i huset. Det er selvfølgelig et av Philips rampestreker. Dessverre tror ikke tanten og onkelen at deres fantastiske sønn kan finne på noe slikt, så Jade får skylden for det og blir igjen låst inne på loftet. Hun setter seg ned og sukker oppgitt. Det er da hun får øye på en luke i gulvet. Den har hun ikke har lagt merke til tidligere. Når hun kikker etter, så er luken ikke synlig fra noen vinkler bortsett fra en. Hun åpner den og kikker ned i den. Der ligger det et brunt skrin. Litt undrende løfter hun det opp. Skrinet er låst, men har et hjul til å vri på. I det samme roper tanten på henne. Jade setter skrinet raskt tilbake på plass og løper ned til tanten som sier at hun er ferdig med straffen og kan gå og legge seg.