Kapittel 20
Labyrinten
Jo-Jo våkner først. Han reiser seg opp og ser at døren opp til spiret i tårnet er åpnet. Han vekker jentene og de går alle helt opp i spiret. Der står de og ser utover dalene.
”Hvordan kommer vi oss videre? ” Jean ser på klokken sin.” I dag er det den 9.juni. Nå har vi bare fem dager igjen til å finne prinsen,”
”Vi får gå ned og si adjø til de andre. Kanskje noen av dem vet hvordan vi kan komme oss til Labyrinten i den gule dimensjonen.» Jo-Jo snur seg for å gå ned trappen,
”Vent litt!” Jade får plutselig en ide. ”Dere husker hva som skjedde da vi tok den røde stenen ut av den røde nøkkelen og satt den i ringen. Da fikk vi jo luftballongen til transportmiddel. Tror dere det vil skje denne gangen også?”
Hun tar frem den oransje nøkkelen og tar ut den lille oransje stenen og setter den i den største ringen. Idet samme kommer det frem propeller på alle treskoene og vinduene glir opp. De kjenner alle tre at de blir dratt ut og opp i luften. Samtidig ser de at de har fått paraplyer i hendene som snurrer rundt som propeller. Heldigvis har Jade tatt med skrinet med alt gullverktøyet opp i spiret.
”Nå fikk vi ikke sagt adjø!” Jo-jo er litt skuffet, men glemmer det fort når han svever i luften bortover åsene.
”De er alle så lykkelige nå at de antagelig ikke kommer til å legge merke til at vi er borte.» Jean snurrer rundt i luften.
Jo-Jo og jentene tar tak i hendene til hverandre og snart er de over alle hauger.
”Se ned!” Jo-jo peker.
Alle ser ned. De er nå kommet inn i et nytt og ukjent landskap. Plutselig går det opp for dem at treskoene og paraplyene er blitt borte. Uten de flygende elementene, begynner de å falle i en voldsom fart mot en dam som ligger inne mellom noen trær. I det de nærmer seg vannoverflaten så sakner farten, og i det de treffer vannet er farten så lav at ingen av dem slår seg. De får seg i stedet en dukkert. Halvfortumlet kaver de seg opp på land og rister det meste av vannet av seg. Samtidig ser de seg nysgjerrige omkring. Rundt dammen står noen trær.
Inntil det ene treet står det en fiskestang med snøret ut i vannet. På et skilt over fiskestangen står det: ”Fisk deg en gave i Visdommens Hav”.
”Dette ser spennende ut.” Jo-jo går bort og løfter opp stanga og haler inn snøret.
Opp av vannet kommer en liten boks. Jo-Jo hekter den av kroken og åpner boksen. I det han løfter på lokket, gis det en speiling som gjør at det ser ut som det er tusen kopier av Jo-Jo. Han setter fort på lokket igjen og det blir igjen bare en av han igjen.
”Jeg lurer på hva jeg skal med den gaven?” Han kikker forundret på boksen.
”Den kan være god å ha i en skremmende situasjon. Det nok ingen som vil angripe oss hvis det ser ut som vi er så mange.” Jade ser først på Jo-Jo før hun snur seg til Jean. ”Nå er det din tur til å fiske en gave, Jean.”
Jean tar fiskestanga og kaster ut snøret. Hun venter litt og så haler hun det inn igjen, spent på hva som nå kommer opp. Jo-Jo putter boksen i lommen og går bort for å se hvilken gave hun får. Også Jean har fått en liten boks. Hun åpner den, og i det samme kan hun høre alt Jade og Jo-Jo tenker. Hun tror de snakker og kommer med innspill til det de tenker. Jo-Jo og Jade ser forskrekket på Jean for de har ikke sagt noe. Da går det opp for dem at det er boksen som gjør at Jean kan lese tankene deres. Jean lukker fort boksen og nå kan hun ikke lenger høre de andres tanker.
”Det var en underlig gave! Jeg lurer på hva jeg har i vente.” Jade går bort og slenger snøret uti. Ikke lenge etter har også hun en liten boks i hendene.
”Jeg tør nesten ikke åpne den!”
Hun løfter forsiktig på lokket. I det hun åpner den, kommer et voldsomt lys ut av den. Det er så sterkt at de alle blir blendet. Jade setter lokket tilbake på plass.
”Fin å ha i mørket!”
Hun putter boksen i lommen. Med hver sin boks i lommen setter de fiskestangen tilbake på plass og fortsetter ferden. Lenger bort i horisonten ser de noe stort og gult. De setter kursen dit og ikke lenge etter står de ved inngangen til en gul labyrint. Utenfor står det parkert en knallgul bil, en runding med fire hjul som minner om en boble. Det er ingen håndtak på døren. Jo-Jo går bort til bilen. «Jeg vil gjerne åpne den døren», tenker han. I det samme åpner døren seg.
”Det var jo rart!” Jo-jo ler høyt. ”Jeg tenkte at jeg ville åpne døren og så åpner den seg.”
De setter seg inn og lukker døren. Jean setter seg bak og Jade og Jo-Jo setter seg foran.
”Det er jo verken ratt eller gasspedaler, eller noe annet å styre med.” Jo-Jo er forundret.
”Du åpnet jo døren med tankens kraft. Kanskje vi kan styre den med tankens kraft også.”
”Vi kjører fremover!” I det samme Jean tenker tanken så kjører de fremover.
”Dette går for fort! Vi må stoppe!” De stopper.
Alle tre tenker ulike tanker og et kaos oppstår. De kjører frem og tilbake, til høyre og venstre, uten å komme noe sted i det hele tatt. De klarer ikke å koordinere tankene fordi de ikke kan høre hva de andre tenker, og hvis de snakker høyt, så virker ikke tankens kraft.
”Du må åpne boksen din så du kan høre hva vi tenker!”
Jade snur seg rundt mot Jean, som åpner boksen. Nå hører hun hva de alle tenker. Slik kan hun tenke noe som passer med tankene til Jo-Jo og Jade. De blir enige om at Jo-Jo stort sett skal tenke fremover og Jade skal tenke vekslende høyre og venstre. Jean som kan lese de andres tanker, tenker det samme som en av dem om gangen. Den tanken blir da sterkest og råder. Kommer en fare blir de alle enige om å tenke stopp. Etter en stund med trening på tankekjøring, føler de at de er blitt så samkjørte at de kan prøve seg på labyrinten.
”Fremover!” Jo-Jo setter tanken i kraft.
Jean hiver seg på den tanken og de kjører fremover og inn i labyrinten. Rundt går det i alle retninger. Innover og innover. Plutselig blir det helt mørkt. De skvetter og Jean roper til Jade at hun skal åpne boksen sin, før de krasjer i en vegg. Jade som ikke kan se noe i mørket famler rundt i lommene og får til slutt tak i boksen. Hun åpner den, og et voldsomt lys lyser opp hele labyrinten. De fortsetter å kjøre og begynner å nærme seg midten av labyrinten. Til slutt kommer de til en slags åpning midt inne i labyrinten. Der stopper de bilen og går ut. Jean som fortsatt har boksen sin åpen, kan høre mange skumle tanker som seiler rundt der inne. De ser ingen, men kan føle et skremmende nærvær. Jean hører så mange tanker at det er vanskelig å skille dem fra hverandre, men hun forstår at det slett ikke er noen hyggelige tanker. Hun blir redd og får lyst til a sette på lokket på boksen, slik at hun ikke behøver å høre disse skremmende tankene, men hun forstår at det er viktig at hun hører dem, så hun holder boksen åpen.
Det står en kiste der som de går bort til. I det samme de rører ved lokket, kommer ti svarte riddere på sorte hester til syne. Det ser ut som de kommer fra ingen steder. Jean forstår at det er de som har tenkt de tankene hun kunne høre. Det ser ikke ut til at ridderne har tenkt å la dem åpne kisten. Det er da Jo-Jo forstår at det er hans tur til å åpne sin boks. Jo-Jo finner frem boksen og letter på lokket. Nå finnes det tusenvis av kopier av Jo-Jo. De hører et gisp fra de svarte ridderne før de setter av gårde på hestene sine.
”Disse gavene har vi virkelig hatt bruk for!»
Jade løfter fort på lokket til kisten. Oppi den ligger en gul nøkkel. Hun tar nøkkelen og setter lokket tilbake på plass på kisten. Jo-Jo setter på lokket på boksen sin slik at alle kopiene blir borte. Deretter setter alle tre seg tilbake i bilen. Jade åpner den gule nøkkelen og tar den gule stenen ut og setter den i det tredje hullet på den store ringen. I det samme åpner det seg et stort hull til en tunnel i labyrinten og de kjører igjennom.